Brukbare ting beveger meg, spesielt de som håndteres daglig. Matlaging og måltid gir impulser til arbeidet på verkstedet. Jeg etterstreber flere kvaliteter i ett og samme objekt: en farge som begeistrer, en form som lokker, en vekt som kjennes, en overflate som inviterer, et volum som er nok, en detalj som du vil huske.
I Elisa Helland-Hansens 50-årige praksis, har måltidets sosiale, kulturelle og estetiske verdier vært tett forbundet med hvilken ideologisk holdning hun har til keramikk. I 2012 flyttet hun fra Bergen til landlige omgivelser utenfor Rosendal ved Hardangerfjorden og etablerte seg med verksted. Møtet med vestlandsnaturen og dens rike forråd av mat, ble et livsvalg som ga næring til kunstneriske undersøkelser. Hun har gjennom hele sin virksomme karriere vært konsekvent i å utforske funksjonens prinsipp og hvordan formgivning i leire best kommer til uttrykk i forholdet mellom mat, drikke og beholder. Hardangerfjorden innbød til en større økologisk bevissthet. Hagebruk og sanking av ville vekster, bærsylting og fiske ble elementer som satte preg på hennes kjente, arketypiske gjenstandsformer som koppen, muggen og de ovale, ildfaste formene. Mer fremmede mattradisjoner som fermentering, inspirerte til et tilfang av nye krukker med både indre og ytre lokk som sikret en kontrollert gjæring uten tilførsel av luft. Helland-Hansen er en dyktig fotograf, og når hun utnytter denne ferdigheten til å dokumentere mat og måltidsritualer, treffer hun et samtidsfenomen: fokuset på håndlaget keramikk der bærekraftig og kortreist mat tilberedes i skåler og på fat.
I utstillingen danner en samling av 40 vandreskåler et av hovedverkene. Inspirasjonen til skålene kommer fra et ungdomsminne Helland-Hansen hadde av eldre, velbrukte trau og vridde treskåler på et folkemuseum. Sporene av synlig slitasje etter kraftig bruk ville hun som voksen prøve ut i leire. I 2019 brukte hun sin lange erfaring som vedfyrer og brente en rekke kjevlede steingodsskåler i saltovn på 1 300 grader. En bekjent av henne lot en av dem inngå i en nomadisk tilværelse mellom to bosteder, derav fødtes tittelen vandreskål.
[Kilde: Kunstnerforbundet.no]